Johan S. Tauler
2011-05-29 09:48:03 UTC
Kunnskapsmangelen omkring Darwin synes stor her på news. Selv om jeg
bruker Darwin selv som kilde - med nøyaktige henvisninger - synes det
som at man avviser hva Darwin faktisk sto for og lager sin egen
religiøse Darwin-figur ut fra hva man selv skulle ønske at Darwin stor
for.
Vel, i denne Darwin-religiøse smørje gjør jeg nok et nytt forsøk på å
bruke Darwin selv som kilde, og så håper jeg at de uopplyste fjotten
her heller bruker kildemateriale som dokumentasjon for sin argumenter
i stedet for å angripe meg som person.
Ateister har dessverre «utmerket» seg spesielt med å bruke drap som
sitt viktigste argumentasjonsredskap (Jmf. Drapene på ca. 100
millioner mennesker i ateismens- og sosialismens navn), men det må da
i Herrens navn være på tide å i alle fall forsøke å legge av seg
personangrepene og heller bruke normale argumentasjonsteknikker for å
underbygge sitt syn!
I boken «Descent of man and selection in relation to sex» fra 1871
fremhever Darwin verdien av rase, kjønn og klasseforskjeller for
menneskets fortsatte utvikling.
Allerede i innledningen opplyser han at et av bokens hovedmål er å
avklare «verdien av forskjellene mellom menneskets såkalte raser».
Alle sider ved menneskets eksistens søkes så forklart som resultat av
det han kaller «the battle for life».
Grunntesen er at det foregår en kamp både mellom raser og mellom
folkegrupper, som har forsterket forskjellene i rase, sosial klasse,
kjønn og mental og moralsk utrustning (på individuelt nivå har det
samtidig skjedd en utvikling ved såkalt seksuell seleksjon - for øvrig
en adskillig mer spenstig idé, som fortsatt inspirerer biologien):
«Utslettelse kommer generelt som følge av konkurranse stammer og raser
imellom. [...] Når den ene av to stammer reduseres i antall og blir
mindre mektig enn den andre tar kampen raskt form av krig,
nedslakting, kannibalisme, slaveri og absorpsjon.»
Men kampen for tilværelsen herjer ifølge Darwin også mellom Europas
folk. Han istemmer en samtidsrøst og besværer seg over «de
lettsindige, møkkete og umotiverte irene, som formerer seg som
kaniner» mens «de nøysomme, forutseende, respektable og ærgjerrige
skottene - strenge i sin moral, troende, kloke og disiplinerte, som
vier sine beste år til det daglige strev og sølibat, gifter seg sent
og etterlater seg få barn».
Darwin gjør faktisk rasekrig til en sentral historisk drivkraft. Dette
er ikke bare min vurdering - enhver middels oppdatert historiker vil
kunne belære de historieløse fjottene her om det samme. Så skriver for
eksempel George Mosse i et av sine historieverk (som også etter hva
jeg vet er pensum ved UiO) at Darwins ideer «fremmet ikke bare ideer
om rasekrig; mer umiddelbart førte den også til grunnleggelse av
rase-eugenikk».
Darwin avslutter boken med at «det bør være åpen konkurranse mellom
alle mennesker, og ingen lover eller sedvaneregler skulle hindre den
seirende i sin seier eller reproduksjon». Med dette gir han sin
eksplisitte tilslutning til prinsippet om den sterkestes rett, og gjør
seg til talsmann for et menneskesyn der det ikke er noen forskjell
mellom det deskriptive «er» og det normative «bør» - hva enn de
historieløse fjottene her ønsker å tro.
Dermed krakelerer også tanken om noe overgripende felles menneskelig.
Noen tiår tidligere hadde Immanuel Kant tatt til orde for et felles
folkeforbund. Filosofen Johann Gottfried Herder hadde avvist at
rasemessige forskjeller skulle ha betydning for menneskeverdet, og
Friedrich Schiller skrev at «alle Menschen werden Brüder», tonesatt av
Beethoven. Gjennom Descent of man bidro Darwin substansielt til
demontering av slike visjoner, og /boken bidro også selvsagt til den
sosialdarwinismen som var under full utvikling/.
bruker Darwin selv som kilde - med nøyaktige henvisninger - synes det
som at man avviser hva Darwin faktisk sto for og lager sin egen
religiøse Darwin-figur ut fra hva man selv skulle ønske at Darwin stor
for.
Vel, i denne Darwin-religiøse smørje gjør jeg nok et nytt forsøk på å
bruke Darwin selv som kilde, og så håper jeg at de uopplyste fjotten
her heller bruker kildemateriale som dokumentasjon for sin argumenter
i stedet for å angripe meg som person.
Ateister har dessverre «utmerket» seg spesielt med å bruke drap som
sitt viktigste argumentasjonsredskap (Jmf. Drapene på ca. 100
millioner mennesker i ateismens- og sosialismens navn), men det må da
i Herrens navn være på tide å i alle fall forsøke å legge av seg
personangrepene og heller bruke normale argumentasjonsteknikker for å
underbygge sitt syn!
I boken «Descent of man and selection in relation to sex» fra 1871
fremhever Darwin verdien av rase, kjønn og klasseforskjeller for
menneskets fortsatte utvikling.
Allerede i innledningen opplyser han at et av bokens hovedmål er å
avklare «verdien av forskjellene mellom menneskets såkalte raser».
Alle sider ved menneskets eksistens søkes så forklart som resultat av
det han kaller «the battle for life».
Grunntesen er at det foregår en kamp både mellom raser og mellom
folkegrupper, som har forsterket forskjellene i rase, sosial klasse,
kjønn og mental og moralsk utrustning (på individuelt nivå har det
samtidig skjedd en utvikling ved såkalt seksuell seleksjon - for øvrig
en adskillig mer spenstig idé, som fortsatt inspirerer biologien):
«Utslettelse kommer generelt som følge av konkurranse stammer og raser
imellom. [...] Når den ene av to stammer reduseres i antall og blir
mindre mektig enn den andre tar kampen raskt form av krig,
nedslakting, kannibalisme, slaveri og absorpsjon.»
Men kampen for tilværelsen herjer ifølge Darwin også mellom Europas
folk. Han istemmer en samtidsrøst og besværer seg over «de
lettsindige, møkkete og umotiverte irene, som formerer seg som
kaniner» mens «de nøysomme, forutseende, respektable og ærgjerrige
skottene - strenge i sin moral, troende, kloke og disiplinerte, som
vier sine beste år til det daglige strev og sølibat, gifter seg sent
og etterlater seg få barn».
Darwin gjør faktisk rasekrig til en sentral historisk drivkraft. Dette
er ikke bare min vurdering - enhver middels oppdatert historiker vil
kunne belære de historieløse fjottene her om det samme. Så skriver for
eksempel George Mosse i et av sine historieverk (som også etter hva
jeg vet er pensum ved UiO) at Darwins ideer «fremmet ikke bare ideer
om rasekrig; mer umiddelbart førte den også til grunnleggelse av
rase-eugenikk».
Darwin avslutter boken med at «det bør være åpen konkurranse mellom
alle mennesker, og ingen lover eller sedvaneregler skulle hindre den
seirende i sin seier eller reproduksjon». Med dette gir han sin
eksplisitte tilslutning til prinsippet om den sterkestes rett, og gjør
seg til talsmann for et menneskesyn der det ikke er noen forskjell
mellom det deskriptive «er» og det normative «bør» - hva enn de
historieløse fjottene her ønsker å tro.
Dermed krakelerer også tanken om noe overgripende felles menneskelig.
Noen tiår tidligere hadde Immanuel Kant tatt til orde for et felles
folkeforbund. Filosofen Johann Gottfried Herder hadde avvist at
rasemessige forskjeller skulle ha betydning for menneskeverdet, og
Friedrich Schiller skrev at «alle Menschen werden Brüder», tonesatt av
Beethoven. Gjennom Descent of man bidro Darwin substansielt til
demontering av slike visjoner, og /boken bidro også selvsagt til den
sosialdarwinismen som var under full utvikling/.
--
«Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det»
© GNU Free Documentation License.
«Det Glade Budskap» må gjerne spres videre. Ordet er uten copyright.
Jesus har betalt prisen en gang for alle.
«Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det»
© GNU Free Documentation License.
«Det Glade Budskap» må gjerne spres videre. Ordet er uten copyright.
Jesus har betalt prisen en gang for alle.